SKREDDERKAS i Rokke fikk sitt navn etter en gammel tragedie

 

Fra min oldefars dagbok, ved Arild Oliver Bråthen.

 

For de som er ukjente, skal vi forsøke å forklare hvor stedet Skredderkas er å finne, og for ikke å fornærme noen må vi da gjøre det slik: Stedet er i Berg, Halden, Degernes, Rakkestad.

Det underlige svaret er riktig, fordi kommunegrensene deler stedet i to. Videre er Degernes/Rakkestad en kommune, og Berg/Halden en kommune. En svevende forklaring på en stedsangivelse? Ja, men østsiden av Stiksvannet forklarer litt mer. Vi forsøker å gi en beskrivelse av topografi og sagn om Skredderkas. Skredderkas skrår ned mot ei bukt av Stiksvannet. Kjempesopp og munk!  Skogen gror tett i Skredderkas, det er vesentlig gran, men også noe furu og en del osp. Bjørkekratt har grodd til i det siste, og den gamle ferdselsveien ser en snart ikke lenger. En diger tresopp, en kjuke på 46 cm er funnet på en morken stubbe innunder fjellet. Noen vil kanskje tro Skredderkas er et stort område, men det er det ikke. Bare et lite <søkk> i terrenget på omkring 300 meters lengde. I bunnen går et lite bekkesilder, som forener seg med et annet silder og havner i Stiksvannet. Her ved munningen av <søkket> er et lite jorde. Nå er dette plantet til med skog, men før i tida pleide ungdommen komme sammen her og spille et spill som kalles Munk. Derfor har den nærmeste gården arvet dette navnet som tilnavn, Munkebråten. Kas eller kasa er et navn som ofte forekommer sammensatt med andre navn, og betyr et smalt, skogvokst sted.

Vi prøver å rekonstruere hva som hendte her for noen mannsaldre siden : Skredderen som forsvant – eller mordet i kasa!

 

Det var grått og trist vær da Skredderen gikk i land fra den Hollandske skuta ved Bankebrygga. Selv var han lys til sinns – han hadde fått tak i billig tøy – og ryggskreppa var tung å bære. Som omreisende skredder på landsbygda var det mest grovere tøyer han hadde bruk for. I vertshuset på Nordsiden traff han en som prøvde seg i den samme <geskjeften>. Anders het han, og brøt på svenskemål. Svært nysgjerrig var denne karen, og ville vite om Skredderen hadde vært heldig med tøyhandelen. Fra tidligere hadde denne Anders vært misunnelig på Skredderens gode forretninger, og misunnelsen økte selvsagt da han fikk fortalt om hollenderhandelen. Det at han andre hadde fått tilnavnet Skredderen og attpå til var godvenner med hollenderne, gjorde ikke saken bedre. De to skreddere prøvde å finne ut av hverandres reiseruter, og det viste seg at de ville havne i noenlunde samme distrikt. Anders dro i retning av Kvisler, mens Skredderen la ruta om Kamperhaug. En del sying ble det for Skredderen på gårdene ved Mjølnerød, og på Kverna solgte han både tøy, tråd og knapper. Året før hadde han lovet å legge turen over Vassdalen og videre nordover. Det var spennende forhold mellom Norge og Sverige, men ennå var ingen bønder kalt ut til soldattjeneste. Derfor traff han på mange som hadde råd til å kjøpe tøy, eller få sydd seg noe. På Bergsmark slo han seg med i slottonna og hjalp til der flere dager før han dro videre. Tidlig en morgen dro en kar av gårde fra Bråten sør over mot byen på handletur. Langt kom han ikke, bare noen hundre meter sør for gården til det stedet de kalte Kasa. Hesten ble så urolig, den været, snuste og ville stanse. Da oppdaget rytteren noe som blinket i veien. Han hoppet av, og med stigende forbauselse fant han ikke bare en, men flere blankpussede knapper! 

Dette var høyst merkelig. Knapper pleide være mangelvare, og så finne flere av dem langt til skogs på en sti ?  Vel, hesten var like urolig den, og det gikk opp for mannen at her måtte det ha skjedd noe. Hesten været et eller annet. En slags fare, kanskje? – Da kom karen fra Bråten på noe. Skulle ikke den vandrede skredderen komme denne veien i sommer?  Var det han som det var skjedd noe galt med?  Rytteren fikk det plutselig travelt, knappene lot han ligge og sprengred til Bergsmark. Der var det først ingen å se verken inne eller ute, men han fortsatte ned i Kopperødalen hvor engslåtten var. Der var i hvertfall kona på gården og de minste barna. Hun holdt på med resten av høyet.

Mannen hennes var på Korset og arbeidet denne dagen. Rytteren ville ikke skremme kona med å fortelle hva han hadde oppdaget, men fikk vite at det virkelig var Skredderen som hadde gått derfra kvelden før. Øvrigheten måtte hentes, fant han ut. Rideveien forbi Vakrene valgte han for å komme raskest mulig til lensmannen. Byærendet fikk være så lenge. Lensmannen var opptatt med en pantesak, men skjønte det var noe alvorlig om å gjøre så han ble med straks. Langt på dag var det blitt da de kom tilbake til Kasa, men lensmannen gikk straks i gang med undersøkelser i terrenget. Knappene var der, men stort annet var ikke å finne heller – til å begynne med.

Etter en matpause fant de ut hvorfor hesten hadde reagert om morgenen. De fant blodflekker!  Elghunden på Bråten ble hentet, og den knurret og snuste hissig omkring i terrenget. Den fant flere blodflekker og spor, som ledet nedover mot vannet. På den myraktige stranda var det tydelige spor etter en som hadde gått og slept noe etter seg. Sporene sluttet ved kjølstripa etter en båt i strandkanten. I oset fra den store bekken som kom ut sør i vannet så de en båt, og den måtte undersøkes. Dette ble gjort, og elghunden hjalp dem med å konstatere at flekker i båten luktet det samme som de i skogen. Så sluttet de seg til resten: Stenen, tauet og senkingen ute i vannet. Sokning ble aldri foretatt. Forhør av naboene rundt om brakte bare forskrekkelse og uhygge. Mange år senere fant en tømmerhogger restene av en ryggskreppe i et gransnar nærmere Gjeddetsjern. Treverket i sidene var råtnet og lærlokket ille medfart, men av eldre folk på nærmeste gård ble det bekreftet at konten nok hadde tilhørt Skredderen.

Bakgrunnen for navnet Skredderkas.

En bakgrunn har altså alle slike navn, som for eksempel  dette <Skredderkas>. Dramaet gikk så hardt inn på den lokale befolkning, at skredderens <navn> for alltid ble knyttet til denne kasa. Det var Anton Bråten som i først i 1950-årene fortalte den grunnleggende episoden om Skredderen, og gjorde det mulig å rekonstruere et hendingsforløp slik det kan ha vært.

Her skal det være et bilde av gården som fikk navnet Munkebråten. (Har ikke scanneren min ledig nå, så du får se for deg bildet) I Norske Gaardsnavne står at gården fikk navnet fordi det skal ha vært klostergods en gang. Anton Bråten fortalte at det var spillet MUNK som hadde gitt den navnet.