Et minne fra exersis på Fredriksten festning i 1905

Fra min bestefar Ole Bernt Christensen Bråthens dagbok (sitter i midten på bilde).
Bearbeidet av Arild Oliver Bråthen.

En gang vi hadde utmarsj oppover Idd og vi kom hjem sent på aften ble jeg tatt ut til vakt på Gyldenløve Fort som var innhegnet med piggtråd og lås for porten. Det var telefon i et rom. Jeg satt meg ned en plass og sovnet. Utpå natten var det vaktskifte og vakten kom og skrek på meg at jeg skulle åpne porten, men jeg sov. De måtte da gå til Festningen for å telefonere. De vekte meg

og jeg for opp og fikk låst opp porten. En sersjant kom da og skulle ha meg til regnskap. Jeg måtte da benytte meg av en nødløgn. Jeg sa jeg hadde hørt en mistenkelig lyd nord for fortet og således vært langt vekk fra porten. Dette ble godkjent men jeg hadde jo løyet. Jeg hadde ellers fått stor straff om dem hadde kommet og funnet meg sovende på post.

En annen gang reddet jeg meg ved et triks. Det var veldig åpent mellom Norge og Sverige. Vi hadde aldri hard exersis. Jeg ble signalist og vi skulle lære oss å telegrafere med morsealfabetet. Jeg hadde alltid tungt for å lære. En dag vi sto på Plads©Arme i to rader med en stang med flagg på og løitnant Ringe stod oppe på en forhøyning og så over alle når han ropte at vi skulle slå en A, så slo vi et slag til høyre og et slag til venstre. Men å lære hele alfabetet var ikke så greit.

Vi hadde hvite trøyer på oss og jeg hadde om middagen skrevet hele alfabetet på jakke armen så jeg stadig kunne se det når han ropte ut bokstaven og jeg slo riktig alle ganger. Jeg ble kommandert til å stå først i rekken og løitnant Ringe holdt en tale til hele flokken ca.72 stk. Han sa: Dette menneske nr.1211 trodde jeg den første dag var dum men det viser seg nu at han har lagt seg i sælen og blitt den beste av dere alle. Siden måtte jeg stå først i rekken men nu forstod jeg at jeg måtte lære meg alfabetet ordentlig utenat og jeg lærte sent og tidlig til jeg kunne det. Fra den tid stod jeg på god fot med offiserene.

En av de første dagene her hadde vi en brakke over øvre port i 2 etasje. Vi hadde en ganske ung secondløitnant Gade som var veldig overlegen. Kl.10 om kvelden skulle det være stilt og alle skulle være i seng. Men fra brakka var det et lurveleven uten like. Da han kom inn ble det stilt i den enden han kom inn i men fra den andre enden var det et spetakkel og et leven uten like. Så for han dit og da begynte levenet i vår ende og slik holt det på. Han for fra den ene ende til den andre og var rasende og bante og tordnet og vi skulle få 8 dager permisjonsnektelse alle sammen. Aftenen etterpå før vi gikk til sengs tok en Hjalmar Pettersen, sønn av malermester Pettersen på Busterud. Han var en spilloppmaker som skaffet offiserene mye brydderi. Han var arkitekt, utlært i Tyskland. Jeg traff ham forresten i Chicago. Han var gift og hadde et pent hjem. Han stoppet ut en figur som så ut som en soldat med klærne på. Det så ut som om figuren satt i gangen og sov. Når løitnant Gade kom så var kl.10 og alle skulle være i seng. Det var jo også litt mørkt der ute i gangen. Da han fikk se han sitte der, ropte han av all makt: Sitter du der og sover? Vil du se og komme deg inn. Så tar han og setter knytteneven i hodet på ham og gir ham en uppercutt så fillerullen detter bortover i gangen. Da satte hele brakka i å fnyse og le, men da trodde jeg han gikk fra forstanden. Han ble så sint at han gjorde livet surt for oss etterpå. Heldigvis ble han overflyttet til et annet kompani.

Vi hadde det bra i den brakka, helt til en av karene fikk lus. Flere andre fikk det også og da ble det et ståhei uten like. Hele brakka måtte levere sitt tøy som ble kjørt til dampvaskeri for vasking. Vi måtte selv også på dampbad, men da trodde jeg min siste time var kommet. Vi ble nesten skollet av varmen. Etter dette kom vi til Overberget. Mannen som hadde lus var en stenhugger fra Idd og han ble alene igjen i brakka. Ja han ble siden kalt for lusekongen og vi fikk opplyst at han ikke hadde skiftet tøy på flere måneder.

Den 5 juni 1905 var en stor dag. Da sto vi i en firkant på Dronningen og det gamle unionsflagg vaiet på stangen. En mengde offiserer og andre folk stod rundt om. Det var med underlige følelser vi så det gamle flagg bli firet ned og det nye rene Norske flagg bli heist opp mens det drønnet 24 kanonskudd. Denne stund glemmer jeg aldri, og jeg tror det ikke var et tørt øye å se. Ja en alvorlig stund var det. Siden på dagen fikk vi fri. Vi fikk en festmiddag og det ble holdt en rekke taler av forskjellige mennesker. Senere ble jeg og tre andre satt til å betjene signalposten på Brattås ved Iddefjorden. Der tilbrakte jeg en stor del av sommeren.

Jeg var for det meste kokk og passet også telefonen. Sjefen for troppen var en rødhåret skolelærer som var en mester i å lyve og skrøne. Så var det en Walter, sønn av apoteker Walter i Halden. En Røyter fra Oslo. Hjalmar Johansen (i Hola) og bestyrer Carlsen i H.A.H i Halden. En lørdag var det dansemorro nede ved Iddefjorden og alle guttene drog av sted, men jeg ble alene hjemme. Dette var ved Stordalåsen ved Iddefjorden og klokka var 7. Jeg var og passet telefonen og klokka halv 10 ringte kaptein Harbiks fra festningen og bad om å få tale med sjefen. Jeg sa dem var etter ved og vann. Han sa det var kommet rykter om at svenskene hadde gått over grensen ved Kongsvinger og hvis vi så noe mistenkelig måtte vi tilintetgjøre kartet om vi så måtte spise det opp. Jeg var alvorlig i beta da kapteinen ringte opp ofte helt til klokka 1 om natta. Da kom de andre tilbake omsider. Så fortalte skolelæreren at de hadde sett signal lys fra svenske siden og de hadde fått fatt på en eike og rodde etter lyden. Ja således løy han og kapteinen ble meget ivrig da han fikk seg tildelt en hel historie som bare var oppdiktet.

Ut på høsten slapp vi hjem men ble snart kalt ut igjen da det så ut til å bli krig. Mikkelsen reiste til Karlstad. Vi kom til festningen sent på aften og fikk utlevert alle de saker vi hadde hatt sist vi var der. Det var da en mengde militærer i festningen. Vi skulle marsjere til Hjelmkollen og være der. Jeg husker at veldig mange var fulle, især arkitekt Wille. Han var så full at han mistet bort både geværet, støvlene og kappen sin i mørket oppe ved skytebanen. Han fikk dette aldri igjen. Ja det ble en dyr historie for ham. Vi kom da fram til Hjelmkollen om natten i øsende regnvær. Vi måtte slå opp telt på den våte bakken. Mitt telt ble stående i en fordypning og når vi våknet på morgenen lå vi i en vanndam gjennomfrosset av kulde. Det var en trist søndag vi da opplevde.

Dagene var spente og vi ventet hver stund at det skulle smelle. En søndag kveld vi sto oppstilt gikk det 4 geværskudd i Blåsopp, som betydde øyeblikkelig fare. Ja da ble det liv og røre her. Artilleriet ble kommandert til tårnkanonene som ble innstilt til Dragonkollen over på Sverige, og ferdig til skudd. Jeg ble satt til å gå nedenunder Hjelmkollen nede ved sjøen for å passe på om det var noen som ville ro over. Jeg måtte stoppe disse eller skyte dem. Ja jeg lå der hele natten bak noen store steiner i mørket. Andre måtte undersøke hele terrenget. Forresten hadde vi det pent der. Det hendte jo intet og vi lå der og spiste og sov og leste og ble foret som griser inntil vi kom hjem på høsten 1905.