Små ting om bryllup!        

 

Frieri:  Fra gammelt av kunne skikken være at frieren sendte en kurv med matvarer til brudens hus. Kom kurven i retur, var det et tegn på at frieriet var avslått.

 

Lysning:  I gamle dager kunne det stå i kirkeprotokollen <I Guds navn, Amen. La det være kjent for alle at denne mann tenker å søke lovlig ekteskapsbånd med denne Møy / Kone etter Guds og den hellige Kirkes Lover. Men dersom det finnes noen som vet om noen ekteskapsforhindringer, så at dette ekteskapsbånd ei må bindes med Lover mellom dem, da må han ha sagt ifra om det og lovlig gjort det kjent for Kirkens Dommere innen bryllupet. Må Jesus Kristus binde disse gode folk sammen. Må deres ekteskap fullbyrdes og fortsette, og få en sådan ende at det blir til heder og ære for Gud, til gagn og nytte for dem selv og til glede for slekt og venner.

 

Viste du at i gammel tid, da gårdens forråd av smør var et ufeilbarlig bevis på velstanden, ble det satt <smørtopper> på bordet, gjerne pyntet med blad av mjødurt (Filipendula) som ble ansett som særlig potensfremmende. Kanskje er vår flaggprydete kransekake en nyere avlegger av denne gamle skikken ?

 

Vielsen:  Vielse ved prest synes å ha vært vanlig fra forholdsvis tidlig kristen tid. Lovmessig ble dette innført med erkebiskop Jon Raudes kristenrett fra 1274.

 

Andre småting ved vielsen:   Brudeparet måtte stå tett sammen foran presten slik at ingen kunne se mellom dem; ellers ville det bli et dårlig ekteskap. Ifølge gammel skikk skulle klokkeren også passe på at ingen hunder kom i slagsmål under vielsen, <thi det foraarsager i Giestebudet mange og store Klammerier>.  Heller ikke måtte de vende ansiktene fra hverandre når de skulle gå ned fra alteret; det ville bety fremtidig skilsmisse.

 

I eldre tider var det skikk at mennene satt på sydsiden av midtgangen og kvinnene satte seg på nordsiden, mens brudeparet sammen steg frem til alteret i den øst/vest-orienterte kirken.

 

Kasting av ris på brudeparet:  Risen er trolig en erstatning for hasselnøtter, som har vært ansett som et fruktbarhetssymbol i årtusener. I det gamle Roma kastet man nøtter ved inngåelse av ekteskap, og ennå i vårt eget århundre har det i romanske land vært vanlig å kaste nøtter på brudeparet – ofte mens de ennå sto ved alterringen. Selv i vår egen tid har man på landsbygda i England kunnet se eldre personer møte frem i bryllup med en kurv hasselnøtter på armen. En tilsvarende skikk har vært kjent også i Norge; så sent som i 1885 ble det solgt hasselnøtter på kirkebakken i Jølster.

 

Fra kirken:  Når vielsen var over og brudefølget skulle begi seg på hjemtur, skulle mannen ri først, som tegn på at han nå var <herre i huset>. På hjemveien gikk det ofte i galopp, mens det ble avfyrt bøsseskudd til ære for de nygifte; trolig har den opprinnelige mening vært å holde trollpakk unna.  Dersom brudehesten skvatt ved salutteringen slik at bruden datt framover, var det et godt tegn. Mer betenkelig var det imidlertid dersom den rykket til slik at hun falt bakover. Ofte ble brudefølget skjenket både én og flere drammer underveis, hvilket ikke gjorde saken enklere.

 

Brudedans:  Når bespisningen i bryllupsgården vel var over, skulle brudeparet danse brudedans alene; da hadde bruden koneluen på for første gang, som tegn på at hun nå var en gift kvinne. I enkelte østlandsbygder hører vi at brudeparet deretter gikk omkring blant gjestene og skjenket den såkalte <hettedrammen>, som en slags bekreftelse på at koneluen eller –hetten var påsatt. Denne drammen måtte alle drikke, <ellers ble konelua skjev>. Når glasset var tømt, ble det lagt penger oppi til brudeparet. Deretter danset alle <hettedansen>.